Det har vært litt av noen spektakulære tv-bilder vi har sett de siste dagene, på syklistenes ferd fra Stavanger mot Sandefjord i Tour of Norway.

Fredag gikk den lengste etappen på over 220 kilometer fra Arendal til Sandefjord, der undertegnede kunne nikke gjenkjennende til de aller fleste veiene.

Noen kalte bakkene korte. Men de kan neppe ha kjørt denne traseen. Bakkene er ikke blant de korteste, og ikke blant de lengste, men de er sure nok, særlig når de kommer på rekke og rad.

Man skjønner at dette er profesjonelle gutter når du ser tempoet de holdt opp fra Porsgrunn til Lannerheia med bakkespurt, og deretter satte utfor i et kolossalt tempo ned korketrekkeren, der mang en trailer satte seg fast på 70-tallet før den nye veien åpnet på midten av 80-tallet.

Deretter bar det igjen oppover før man kjørte inn i Tveidalen, riktignok med noen korte bakker. Ja, det heter Tveidalen, og ikke Tvedalen, som TV2s kommentator sa. Jeg sendte ham en korreks som han var rask med å rette opp.

Deretter gikk det slakt nedover til Larvik med nye halsbrekkende utforkjæringer før man fikk en liten pause ved den gamle fergeterminalen hvor finalen for NM landevei var i 1980 der Jon Rangfred Hansen vant over Geir Digerud, et ritt som hadde Eric Heiden som tilskuer, som dette året syklet for Glåmdal. Så bar det på nytt oppover. Forbi Herregården der den uekte danske kongssønnen Grev Gyldenløve holdt hus i 1670, og opp den korte bratte Herregårdsbakken, der undertegnede på 70-tallet med en DBS kombisykkel med ei bakpå nedover satte fartsrekord på 65 km/t.

Så bort Jegersborggate og opp den to kilometer lange stigningen Nansetgata.

Før man kjørte nedenfor Raet og til Sandefjord som var dagens målby. Med en snurt Alexander Kristoff som var sur på motorsyklene, som han mente hjalp konkurrentene.

Etappen ble vunnet av Eduardo Affini foran Anders Skaarseth, samtidig med at Edvald Boasson Hagen fikk bare en dag i gult.

Vestfold er et sykkelfylke med rike tradisjoner og mange kjente navn. Sandefjord SK har stort sett alltid vært en breddeklubb, men var for noen tiår siden landets beste kvinneklubb. Med blant annet Njørd Eva Jensen, Eva Korsmo og Nina Søby. Men det er lenge siden nå. Snart 40 år siden.

Lørdag flytter feltet seg til startbyen Skien, der det skal sykles 159,7 kilometer til Drammen. Skien er en tradisjonell sykkelby med som har avlet både kjente ryttere og sykkelpersonligheter.

Grenland sykleklubb ble tidlig på 60-tallet startet av den legendariske sykkelskribenten med syndonymet Roger Pedaler.

Med seg hadde han Ole Aspaas. Begge hadde de klubben i sitt hjerte, og mer enn det. Pedalier testamenterte en stor gave til klubben som gikk ut på at rentene av pengene skulle lønne en trener fra hans store sykkelland, Frankrike. Gode franske trenere ble hentet inn, men materialet de skulle jobbe med var ikke av like god kvalitet.

Men nok om historien og folkene som har stammet fra sykkelklubben med de rosa draktene, og til tider røde elefanter på brystet. Bare om dette kunne det blitt skrevet en lang historie om intriger og maktkamp i Gjemseveien.

Vi starter altså i Henrik Ibsens fødeby, som i byen har et av landets flotteste konserthus oppkalt etter seg. Der holdt også en annen av byens store sønner til hver søndag. Åge Samuelsen med sine vekkelsesmøter inntil han gikk konkurs så det grein etter med påfølgende tarvelige og bitre arveoppgjør, som ble dekket bredt av Se & Hør.

Vi starter altså i Skien, og med kurs mot Drammen, dog med en liten omvei.

Vi setter kursen mot Lunde, en småkupert vei. Så starter det noen bakker som kan svi i beina der man kjører via Bø og Reshjemheia med bakkespurt for man entrer NM-byen fra 1985, Notodden, der det ble kjørt tempo og Torjus Larsen vant.  Byen med egen flyplass som blir krysset av en riksvei. Umiddelbart etter Notodden går det oppover til dagens andre bakkespurt på toppen av Meheia. Der er det en kafe kjent for sine gode kjøttkaker, men kjøttkaker er vel det siste som da står i rytternes tanker, med mindre noen har gått tomme.

Så bærer det ned til Kongsberg, altså en annen kjent idrettsby, mest kjent for hopp. Før man kjører videre mot Skollenborg, der Skalstad-familien kommer fra.

Så blir det ytterligere litt småkupert før det flater ut i et heller kjedelig terreng til målbyen Drammen. Der man gjerne før i tiden heller ville ha en dram i timen, enn en time i Drammen.

Noen vinner er det vanskelig å spå. Hittil har de fleste favorittene ikke innfridd helt, så her er alt åpent. De to stigningene kan skille litt, men ettersom det på slutten er en lang flate, kan eventuelt rømlinger bli hentet inn og ende som spurtoppgjør i Drammen.

Klarer Alexander Kristoff å følge med, kan han hevde seg. Aller mest er vi spent på hva slags unnskyldninger han kommer med denne gangen om han ikke lykkes.

Nåja. Drammen har blitt en fin by, og har fostret opp store syklister. I juniorklassen husker jeg Frank Herbro og Kjetil Kristiansen, der sistnevnte prøvde å lære meg litt taktikk. Kjetil, som for øvrig er fra Sande i Vestfold, hadde alltid med seg svære lass av brødskiver og var en likandes kar. Sluttet aldri å bli imponert over alt det den staken klarte å få i seg.