Landslagssjef Stig Kristiansen er utskrevet fra sykehuset og er klar for å starte rehabiliteringen.
På hjemmebane er konen som blant annet jobber med rehabilitering av hardt trafikkskadede.
Under VM i Spania for to uker siden gikk det aldeles galt for den norske servicebilen.
– – Det var en rumener som punkterte, og vi ble holdt igjen av dommeren på toppen av siste bakken. Da ble det en stor luke fremover i servicekøen, og det vanlige er at dommeren vinker oss frem slik at vi får tette luken. Jeg blir ikke stresset av slike situasjoner og holdt det jeg fremdeles mener var en fornuftig fart. Vi kom inn i en høyresving, og da skimtet jeg i høyre øyekrok at det sto to tilskuere ute i høyre kjørebane. Jeg kjørte helt på stripen på høyre side. Samtidig så jeg at det sto to andre grupper med publikum på venstre side. Jeg gjorde en kjapp manøver for å komme unna de to på høyresiden. Det var glatt og jeg fikk sleng på bilen. Da skled bilen ut i venstre del av kjørebanen og var på vei mot to andre publikummere. Dette gikk på brøkdelen av et sekund, men vurderingen var: Dersom jeg fortsetter denne sladden her, så vil jeg gå sidelengs inn i grøften og begynne å rulle. Det er ti meters høydeforskjell, forteller Stig Kristiansen til Aftenposten.
– Jeg tenkte: Ruller vi ned der, så dør vi. Og vi tar med oss publikum. Jeg gjorde en kjapp manøver slik at bilen rettet seg opp. Jeg vurderte igjen om jeg skulle sette opp bilen på tvers eller kjøre rett frem. I mitt hode traff jeg to tilskuere der (ingen tilskuere ble skadet red.anm.). Jeg så bare at de forsvant bak.
– Så ropte Martin, kroaten i baksetet: «Nei, ikke i treet.» Men da hadde jeg bestemt meg for å kjøre i treet for å stoppe ferden. Fronten er sterkere enn siden ved en kollisjon. Etter smellen hørte jeg Martin skrike noe forferdelig og Tommy enda verre. Om hjelp. Jeg tok av meg bilbeltet, klinte til døren med albuen slik at den spratt opp. Jeg tok spenntak med bena for å gå ut, men merket at bena var som en geléklump. Jeg satte beltet tilbake i spenna, tok tak og halte meg ut. Jeg holdt meg oppe i knestående og begynte å lete etter telefonen for å ringe etter hjelp og til Susanne. Den fant jeg ikke, men så kom tilskuere til, og jeg hørte ambulansen. Så ble vi tatt hånd om.
Deretter fulgte en operasjon i Spania, og noen dager etter hjemkomsten til Norge fulgte en stor hofteoperasjon på Ullevål sykehus.
– Hofteskålen var knust på baksiden. Normalt ville lårhalsen i tillegg brukket, men jeg har drukket melk siden jeg var liten. I stedet ble benet slått gjennom hofteskålen på baksiden. Noe av den løse beinstrukturen kunne de sette på plass og noe måtte de rekonstruere.
Etter operasjonen fikk han problemer med å innta føde og han fikk veldig høyt blodtrykk. Personalet fryktet for hjerteinfarkt.
Kristiansen ble tilbudt krisehjelp med psykolog, men har takket nei.
– Jeg er robust anlagt. Mentalt har den største bøygen vært det jeg har påført familien og de to andre i ulykken. Jeg føler meg jo delvis ansvarlig for en ulykke. Jeg lider veldig med dem. Heldigvis vet jeg at de ikke bebreider meg. Det kunne ha gått mye verre. Tommy er en venn, og det går bra med ham. Men skadene hans vil nok ta lengre tid å lege.