Nesten alt peker i retning av Chris Froome. Det er det vanskelig å komme utenom. Ikke nok med at han er den beste på en temposykkel sammenlignet med konkurrentene, så har han også et forsprang på henholdsvis 23 og 29 sekunder til Romani Bardet og Rigoberto Uran.
Så er Tour de France allerede avgjort før dagens altavgjørende tempo i Marseille?
Selvfølgelig ikke.
Det krever ikke mer en liten titt i historiebøkene for å finne frem til at det tidligere har skjedd store ting i den siste kampen mot uret.
Historieboka er preget av mange dopingsyndere, blant de som har hatt intense oppgjør på temposykkelen. Men vi har funnet de mest spennende.
2011 i Grenoble – Schleck og Schleck mot Evans
Den siste thrilleren på den avsluttende tempoen skjedde for seks år siden. Andy Schleck var i den gule trøya, storebror var på andreplass, mens australske Cadel Evans lurte på tredjeplassen kun 57 sekunder etter pallens øverste trinn.
Det luktet masse spenning, men allerede halvveis ute i løypa var spenningen skutt i stykker. Evans var nemlig suveren. Presset av nerver og med sitt manglende nivå på en temposykkel under presterte Andy Schleck, som ikke bare mistet trøya, men også hadde halvandet minutt opp til Evans etter etappen.
Det der med avsluttende tempoer er bare ikke noe, som bringer Andy Schleck gode mindre. Denne gang mistet han i ikke den gula trøya. Fordi han hadde ikke hadde den på tempoen. Den satt nemlig på Alberto Contador.
Faktisk kjørte Schleck et glimrende tempo, og tapte kun 31 sekunder til Contador. Og med bare åtte sekunder mellom de to før etappen betydde det at han tapte Touren med 39 sekunder. Det er nettopp de sekundene som gjør vondt for luxembourgeren. Det skyldes at det var nettopp var 39 sekunder som Schleck tapte fem etapper før da han mistet kjedet midt i et angrep på Contador.
Schleck ble i ettertid tildel sammenlagtseieren i Touren da Contador ble tatt for den berømte biff-dopingsaken.
2007 i Cognac til Angouleme – Contadors første Tour-seier kom i fare
I år er det ti år siden for en av de mer merkeligste Tour de France-utgaver. Som mange kanskje kan huske var rittet dominert av danske Michael Rasmussen, til og med til 16. etappe, der han ble tatt ut av rittet – iført den gule trøya – på grunn av problemer med sine where-abouts.
Det åpnet opp for at den den gang 24-årige Alberto Contador kunne vinne sin første Tour-tittel. Han hadde en ledelse på knapt to minutter til Cadel Evans og knapt tre minutter til lagkameraten Levi Leipheimer.
Men de to temporytterne ville det annerledes – da Contador kjørte inn på oppløpet for sitt liv i gult. Spanjolen kjørte faktisk den 5. beste tiden på etappen, men allikevel var avstanden til Evans og Leipheimer kuttet til henholdsvis 23 og 31 sekunder.
2005 i Saint-Étienne – Rasmussens første Tour-mareritt
Hvis man spør Michael Rasmussen, så har han to store mareritt fra Tour de France. Mens 2007-episoden vil selvfølgelig værende det største, så var den avsluttende tempoen i 2005 også minneverdig – på den dårlige måten. Iført prikker skulle han ut å forsvare pallplassen mot tempomaskinen Jan Ullrich.
Men allerede i første utforbakken gikk det gæli. Prikkene røyk i bakken, og det var bare starten på en elendig dag. Dansken fikk også mekaniske problemer, før han i en utforkjøring tar en tur på hodet et og hopp ut av pallen. Han endte til slutt som nummer sju i rittet.
2003 i Princ til Nantes – Armstrongs eneste reelle usikkerhet
I likhet med mye annet av Tour-historien er denne episoden selvfølgelig også overskygget av doping-innrømmelsene. Men 2003 var allikevel det eneste året i Armstrong-tiden hvor det var spenning til siste slutt, og om hvorvidt han kunne presses.
Motstanderen var som alltid Jan Ullrich, som på daværende tidspunkt virket sterkere enn noensinne. Greit nok var det over et minutt mellom dem samlet, men tyskeren hadde på tempoen tidligere i rittet fullstendig massakrert Armstrong og vundet over halvandet minutt på ham.
Tyskeren luktet blod, og hentet også på Armstrong i starten av tempoen. Ullrich satset litt for mye og veltet. Derfor var det som kjent amerikaneren som stod øverst på pallen i Paris.
1998 i Montreal-les-Mines til Le Creusot – Ullrich skulle senke Piraten
Nesten seks minutter. Det var avstanden mellem Jan Ullrich og Marco Pantani før den avgjørende tempoen. Kunne det hentes? Muligheten var til stede. Tyskeren var et tempofenomen, mens den italienske klatreren mildt sagt hatet tempo.
Ullrich gjorde da også sin del av sagen. I en fantomtid vant han etappen i meget sikker stil. Det var bare et enkelt problem: Den gule trøya ga vinger. Pantani kjørte sitt livs tempo og ble faktisk nummer tre på etappen. Han tapte bare 2.35 til Telekom-kapteinen og vant derfor Touren.
1989 i Versailles til Champs-Élysées – Et av Tourens største øyeblikk
Det blir ikke mye større end dette. Bare åtte sekunder ble avgjørende. Alt pekte i en retning av at Laurent Fignon ville vinne Tour de France for tredje gang og kunne bli hyllet på Champs-Élysées, der tempoen veldig atypisk ble kjørt. Forspranget var 50 sekunder til amerikaneren Greg LeMond.
Men slik skulle det ikke gå. LeMond tok fusen på Fignon med å møte opp på startrampa iført den gang nytenkende tempoutstyr med aerodynamisk hjelm, styr og hjul. Amerikaneren kom inn i beste tid, og så var presset på franskmannen.
Men tiden løp fra Fignon. I mål var han bare åtte sekunder fra LeMond.
Deretter ble det tatt undersøkelser om hvorvidt Fignon faktisk kunne ha vunnet Touren dersom han ikke hadde hatt hestehale.
1987 i Dijon – Det handler bare om å være snedig nok
Året 1987 inneholder faktisk en undervurdert avslutning på Touren. Irske Stephen Roche, som er far til Nicolas Roche og onkel til Daniel Martin, visste godt han ikke kunne slå Pedro Delgado i fjellene. Derfor handlet det om å tape så lite tid som mulig før den siste tempoen i Dijon.
Før den var han bare 21 sekunder etter Delgado, og derfor var det ikke uventet at Roche etter tempoen kunne la seg hylle iført den gule trøya med 40 sekunder ned til Delgado på andreplassen.
Det interessante er faktisk at franske Jean-Francois Bernard, som vant tempoen meget suverent hadde vunnet Touren sammenlagt, dersom han ikke hadde punktert og hadde tapt fire minutter på 19. etappe.
1968 i Melun til Paris – Nederlenderen tok trøya på sisteetappen
Laurent Fignon i 1989 er ikke den eneste som har prøvd å miste ledertrøya på en tempo i Paris på sistedagen.
Tilbake i 1968 skrev nederlandske Jan Janssen seg inn i Tour-historien med den første nederlandske vinner av rittet noensinne.
Det gjorde han med en fremragende tempo, som han også vant. Dermed tok han trøya fra Herman van Springe, som for øvrig ble nummer to på etappen. Janssen vant Touren med bare 38 sekunder, som inntil 1989 var den minste marginen i historien.